Hvordan innsikt og kunnen oppstod i forfatteren ved ytelse av hjelpepleierne rundt ham

Ved endelig enighet, salig frelsers tilgivelse og fremskritt i håp om tilfreds utvikling, kanskje med tanke på en forutinntatt holdning som har oppstått i møte et mangslungent problem med få entydige løsninger — som med tiden forhåpentlig bunner ut i erkjennelse av egne begrensninger og uvitenhet, som ved gode prognoser fører til rasende tankeoppstandelser med higen etter nye ferdigheter og kunnskaper, veit jeg.

Forfatteren klarte det. Han var nær ved å bli tilfreds, helt uavhengig av ytre påvirkninger! Han var over seg av glede. Beklageligvis oppstod en uhorvelig rekke problemer i lesningen av noe forfatteren trodde var en enkel tekst — en myriade av uløste problemer:

Leseren av teksten hverken gadd å lese hva han skrev eller skjønte noe av det, kunne forfatteren tro. Han ville helst ikke anta for mye usselt om gjengen rundt seg. Han var vanligvis i god tro, men antagelsen kunne i verste fall bero på minst seks ting:

1) leseren oppfattet teksten som rar.
2) det var skrevet som en tekst — fordi det var en tekst.
3) leseren trodde teksten inneholdt anekdoter.
4) leseren var ikke i stand til å forstå teksten – i beste fall i løpet av et øyeblikk.
5) leseren — «som ikke interesserte seg for tekst» hadde ikke lest den.
6) leseren hadde andre ting fore — snarere tvert imot higet leseren etter å fordrikke seg og jage syke piker på rangel. hvorfor?

årsaken var, trodde forfatteren — selv om forfatteren ikke våget å gi et presist bilde av hvordan alle ting hang sammen — at den eneste som forstod teksten, var forfatteren selv.